Fra Hallingdalen til Gundbrandsdalen

Innledning

Endeleig var det på nytt tid for tur. Etter alt for få flybare dager og alt for få dager med fri på nevnte dager, klaffet endelig regnestykker flybart vær + jobb fri. Det smaker ekstra godt etter tilnærmet to uker med 24/7 jobb!

Planlegging av tur

Stein-Are og Frode hadde sett på været og hadde trua på lørdagen. Som vanlig var det mye frem og tilbake angående hvor vi skulle dra. Jeg var litt gira på å reise til Bismo, da meldinga viste en del vind fra vest oppe i de traktene, samtidig viste termikkvarslet bedre forhold der oppe enn lenger sør. Dokka ble også vurdert som mulig startsted, men ble droppet da Stein-Are ikke hadde trua på Dokka så seint på året.

Valget falt derimot på Liagardane i Ål i Hallingdalen. Jeg har selv flydd fra Liagardane flere ganger i forbindelse med Norges cup, men aldri brukt dette stedet som ett fridistanse sted. Det var også nytt, upløyd terreng for Frode og Stein-Are. I tillegg så det ut som at dette kunne være rett sted for å maksimere distansen.

Det var meldt at det ville komme inn en front fra sør-vest som ville nå Ål ut på ettermiddagen, så vi hadde tid til å komme oss avgårde før den kom. Samtidig viste som sakt termikkvarslet at forholdene lenger nord ville vare en stund utpå kvelden, trolig grunnet ustabile luftmaser som følge av den kommende fronten. Det eneste usikkerhetspunktet værmessig var at de termiske forholdene kunen bli litt dårlige midt på dagen.

På start

John Wilhelm var også gira på å fly, så han ble med på planen. Jeg fikk også med meg Kim Marius. Planen var å møte Kim på CK Vinstra klokken 0600 den påfølgende dagen. Til mitt og John Wilhelms felles sjokk, møtte Kim i god tid på Vinstra, så da var det bare å fylle kaffe koppen og sette kursen over fjellet. En kort 4 timers biltur, to fjellkryssinger og en nesten-påkjørsel av elg senere, stod vi på starten i Liagardane. Til vår store kollektive overraskelse var vi tidlig ute. Vi var på plass allerede kl 0930, så da var det bare å sette seg ned og nyte de vanvittige mengdene med fluer på starten.

Det skrus inne på platået mellom Hemsedal og Gol. Foto: Eirik Johansen

Etterhvert ble det svært så folksomt på starten og mye artige gjensyn av ansikter jeg ikke har sett på alt for lang tid. Sammen med Jan Richard og Gunnar, ble jeg med på en ganske så ubeskjeden deklarering av Røros, snaue 250km deklarering der altså. Det ble selvfølgelig en del jabbing på start, før panikken plutselig begynte å spre seg i det Thomas Skarpås tok av og begynte å jobbe seg oppover. Ett aldri så lite "komdereutilufta-sløvpunger!" fra hans side der altså!

   

Opp fra start

Jeg tok av rett etter Gunnar, som en av de første. Vi ble liggende å skrape en stund rett utenfor og nedenfor start. Ulrike og Håvard kom seg på magisk vis høyt ganske raskt og la avgårde, mens vi andre ble stående og stampe.

På glid over fjellplatået mellom Gol og Hemsedal. Foto: Eirik Johansen

Det gikk ikke så veldig høyt i starten, så da jeg så at Gunnar satte kursen mot startpunktet noen hundre meter lenger vest, var jeg ikke vanskelig å be. Det var tydelig at sida bar godt, det gikk bare ikke så høyt. Etter å ha tatt punktet, ble det å fortsette jobben med å komme seg opp.

Til slutt ble vi en god gruppe på 10-15 piloter som kom oss opp rett øst for start. Det gikk ikke veldig høyt og det ble en del leiting av andre kjerner i håp om å få skybas, uten at det lyktes. Til slutt fikk vi vel en 1700moh og da jeg så Gunnar legge på glid, så hang jeg meg på. Sånn sett er det ganske trygt å følge Gunnar. Det kan til tider virke som han har en 6. sans når det kommer til å lukte seg fram til kjerner, noe han vist oss flere ganger på denne turen.

Lavt inn over fjellet mot Hemsedal

Vi var totalt 4 piloter som stakk litt lavt. Jan Richard og Sondre valgte en linje som fulgte Hallingdalen, mens jeg og Gunnar valgte å legge oss ett godt stykke innpå fjellet. Etterhvert begynte vi å komme lavt. Det vil si, jeg hadde flaks og hadde god høyde over Gunnar, men han på den andre siden så ut til å være litt ubehagelig lavt.

Her ble det mye jobbing med løft som kom og gikk, samtidig som jeg hadde panoramautsikt til Jan Richard og Sondre som dundra inn i ei god boble en del kilometer lenger sør, og forsvant til himmels. Jeg tror vi klarte å lure dem med å ligge å skru på null, de kom i allefall til slutt flyvende rett mot oss.

Vi ble liggende å skru på disse drittboblene frem til Gunnar fikk øye på ett seilfly litt lenger mot øst og satte kursen. Her var det bare å trampe flat pedal og henge seg på. Og ganske så riktig, der var det en flott kjerne på 4-5 ms. I det vi ankom stakk riktignok seilflyet, noe jeg har full forståelse for. Fire desperate paraglider-piloter med alt for mye nylon og dynema over hodet er neppe noen ideell farkost å krasje med for en seilfy-pilot.

Kryssing av Golsfjellet

Hele gjengen på glid i skybas over Golsfjellet. Foto: Eirik Johansen

Etter å ha tatt skybas i bobla rett nord for Gol, satt vi kuren mot Storefjell og Golsfjellet. Skybildet så lovende ut og vi hadde trua. Igjen var det flat pedal for å holde følge. Stakars Sondre som fløy sin gamle slitne Delta 2 kom inn en del lavere enn oss andre, mens Jan Richard i sin Enzo 3 lå ett stykke over oss alle.

Vi fikk ei brukanes boble over Storefjell, som også tilfeldigvis er fjelltoppen jeg fløy min aller første 30 sekunders skolebakke-tur fra. Artig å se igjen denne toppen fra høyt høyt der oppe! Her ble det igjen skybas og vi satt kursen videre over sørenden av  Tisleifjorden. Ett eller annet sted her, mistet vi desverre Sondre.

Midt over Leirin

Vi rakk en ny ordentlig skybas cirka over Brattåsen før kursen ble satt østover retning Fagernes. Jeg trodde jeg hadde oppdatert luftrommet på Oudien i vår, men det har jeg tydeligvis ikke fått til ordentlig. Jeg fikk stadige varsler om at jeg nå var godt inne i Fagernes TIZ og det gikk pokker ikke ann å bli kvitt disse varslene uansett om jeg trykket aldri så mye på "Ignorer".

Jeg ble liggende litt bak Gunnar og Jan Richard grunnet hard konsing rundt mid-air-vannlating. En vanvittig lettelse å ha den biten unnagjort i alle fall.

Jeg og Gunnar kom inn i dalsida i nordenden av Fagernes og var bare så vidt over kanten. Her var det bare å søke ny termikk. På ny viste Gunnar på mesterlig vis hvor kjernen var, så det var bare å legge seg over han og bli med.

Dette ble etterhvert en god boble som drifta oss over nord enden av rullebana på Leirin. Vi fikk også besøk av ett seilfly, som raskt besluttett at disse tre trege luftfarkostene ikke var noen gode flykompiser og stakk videre like raskt som han kom.

På ny fikk vi en god skybas og kurset mot Steinsetfjorden. Jeg og Jan Richard fikk en veldig god linje, så Gunnar som lå i front endte relativt lavt. Men det var i grunn ikke noe å bekymre seg særlig over. Som nevnt tidligere, virker det som den mannen har en egen evne til å lukte seg fram til varm, stigende luft. Det tok ikke lange tida før han hadde ei god kjerne og kom susende oppover som en champagnekork.

Synkende skybas over Langsua Nasjonalpark

Nok en gang fikk vi skybas og satte kursen videre innover sør enden av Langsua Nasjonalpark. Her fløy vi tydeligvis inn i fuktigere luft, da skybas lå betydelig lavere innover fjellet. Neste skybas kom vi inn 100 meter over. Om ikke annet fikk Jan Richard noen gode bilder av meg og Gunnar mot første skyveggen vi sklei ned til.

Lavere skybas i sørenden av Langsua Nasjonalpark. Foto: Eirik Johansen

Denne gangen var det Jan Richard som fikk en dårlig linje. Får jeg skriver så mye mer, så må jeg bare innrømme at jeg hele tiden passet på å ligge over og litt bak, sånn at jeg hadde muligheten til å justere sklibanen i forhold til hvor den beste lina lå. Jan Richard og Gunnar lå stort sett først og litt lavere.

Som sakt så endte Jan Richard en del lavere enn meg og Gunnar i det vi kom inn over Røssjøkollane. Her ble det litt venting i skybas før Jan richard endelig fant en ordentlig kjerne og kom susende opp.

Splitting av gruppa

Skya hadde rukket å bli ganske stor innen Jan Richard kom seg opp og da vi lå ganske greit midt under, var det bare å finne seg en utgang. Jeg valgte å legge meg i sørenden av skya, mens Jan richard giff for nord enden. Her ble vi splittet opp da skya gjorde at vi ikke kunne se hverandre lenger.

For min del ble hovedfokus og ikke forsvinne inni. Og sørenden viste seg nok å være feil ende, da jeg måtte fly en ganske dugelig runde rundt for ikek å bli helt grå. Det gikk til slutt ganske bra, men da jeg endelig fikk øye på Jan Richard og Gunnar igjen, lå de langt foran. Her var det bare å trampe speed og håpe på at gutta i front ikke gjorde det samme.

Heldigvis tog gutta det med ro i front, så jeg tok dem igjen ved neste boble som vi tok rett vest for Dokkfløyvatnet. Her kunne vi også se at det hadde etablert seg en ganske dugelig sterk sønnavind, da det var gode rosser på vannet under oss.

Allikevel klart Gunnar nok en gang å snuse seg fram til kjerna, til tross for vinden og vi var snart etablert i skybas igjen. Her valgte Gunnar og Jan Richard av en eller annen grunn å sikte ett sted mellom Biri og Lillehammer. Frem til nå hadde vi hatt alpinanlegget i Hafjell som ett cirka siktepunkt.

Siste skybas

Jeg syntes ikke dette virket som noen veldig god plan, grunnet sønnavinden vi merket lengre ned. Dessuten begynte mulighetene for en enkel retrieve å surre i hodet. Valget ble derfor å prøve å komme meg til Tretten, for så å lure meg innom en bekjent på kaffebesøk.

Tretten sett fra Musdalen. Foto: Eirik Johansen

Kursen ble derfor satt mot Musdalen og Tretten. Jeg forsøkte å si "takk for turen" til gutta, men de hørte tydeligvis bare skurr.

Det ble ett langt sklistrekke, der jeg overraskende nok virket til å ha glidetall nok til å skli helt til Tretten uten å skru. I det jeg kom inn i vest enden av Musdalen, ringte jeg Olav for å melde min ankomt. Akkurat da begynte varioen også å pipe. Så mens jeg forsøkte å snakke med Olav, var det bare å begynne å skru.

Kaffe ble avtalt og jeg nøyde meg med noen få runder før jeg sklei siste strekket inn til Tretten. Der landet jeg på Stavsplassen og ble kort tid senere plukket opp og kjørt til en bedre lasagne-middag og påfølgende kaffe.

Retrieven var som jeg mistenkte svært enkel herfra og jeg var hjemme før 1900.

Sluttord

For min del var dette en tur jeg har lengtet lenge etter. Å fly i lag sånn som vi gjorde i dag er helt uslålig. Det er ikke annet enn utrolig morro å fly med flinke folk og kunne dele en sånn tur som dette med flere. Vi fløy godt sammen, der noen kom litt lavere, tok vi oss tida til å vente.

Når vi skrudde, var alle våkne og fulgte med den som hadde best løft. Gunnar og Jan Richard er som vanlig flinke til å hele tiden pushe svingen mot det beste løftet, så da er det bare for min del å følge på. Sånn klarte vi også å holde oss i kjerna, selv om den til tider driftet litt rart.

På gli var det enkelt å greit bare å tråkke mellom 50- og 100%. Vi fulgte hele tiden med på hverandre og pushet mot den som hadde best glid. Sånn holdt vi oss også relativt godt samlet.

Da vi kom til skybas, var vi flinke til å vente på sistemann før vi stakk. Alt dette samlet gjorde at vi kunne fly relativt effektivt samlet.

Takk for en vanvittig flott tur!

Lenke til Floghtlog
Lenke til Instagram/Video 1
Lenke til Instagram/Video 2