Monday 6 July 2020

100km på rett i overkant av 3 timer

Vurderinger
Lørdag 27.06.20 lå forholdene til rette for en super flydag! Soundinga lovet ustabil luft og skybas på rundt 3000moh. Vindretninga var rein sør og mellom 3-5m/s, dette kunne potensielt gå langt. I forkant ble både Trysil, Dokka og Øyer vurdert. Fra Trysil så det ut til at sjansene for å havne godt inn i Sverige var stor på grunn av noen få grader vest i vindretninga.

På grunn av situasjonen med karantene-tid ved Sverige-besøk var dette alternativet ikke lenger aktuelt. Etter en samtale med Stein-Are ble også Dokka ekskludert, da denne starten krever mer vestlig vind. I følge Stein-Are blir man bare flusha ned på rein sør eller sør-øst, denne dagen var det meldt ganske rein sørlig vind på Dokka. Valget falt derfor på Øyer og Kråbøl-starten.

Øyer pleier normalt sett å være en sein start, da den vender mot sør-vest. Men på grunn av dagens metereologiske forhold, med meldt kaldfront-passasje og dertil ustabil luft, var jeg ganske sikker på at starten ville fungere tidligere en vanlig, noe som også viste seg å stemme.

På start 
Da jeg og John-Wilhelm ankom starten rundt kl 1030, stod det allerede inn med lette termiske sykluser. Vi valgte allerede da å pakke ut for å være klare når forholda tok seg opp litt. Til slutt endte vi med å starte rett etter 1200, som er relativt tidlig for denne starten.

Personelig tror jeg nok vi kunne ha tatt av allerede 1130, da syklusene begynte å bli gode alt da. Dette vistes også tydelig på skybildet, som hadde gode CU allerede kl 1100! Noen så riktignok ut til å bygge litt i høyeste laget, noe som kan tyde på mulig overutvikling senere på dagen.

Lav drifting
Jeg tok av først, med Erik Holelien og John-Wilhelm i hælene. Første bobla fant vi over hogstfeltet vest for start. Dette er også husbobla på Kråbøl. John-Wilhelm kom inn ett stykke lavere enn meg og Erik og slet med å henge på. Da vi begynte å komme over kanten og drifte innover fjellet, ga Erik seg. Det var i grunn litt synd, da jeg hadde hatt god bruk for hjelp til kjerneleting senere.

Som etterhvert erfaren Kråbøl-pilot, vet jag at dersom jeg ønsker å komme meg på tur fra denne plassen, må jeg bli med bobla bakover platået i litt lavere en komfortabel høyde. Det vil si, jeg hadde 3-400 høydemeter over bakken under meg i det jeg lot meg drifte innover. Grunnen til at dette er "lavere enn komfortabelt" er på grunn av vinden denne dagen, som ville gjort det vanskelig å komme seg tilbake dersom man hadde falt ut bobla. Dette er også noe av det jeg synes kjør Kråbøl til en litt spennened start å starte på distanse-tur.

Mens jeg lå å driftet i mellom 0,5 og 2m/s løft, kikket jeg stadig nordover for å planlegge neste trekk. Innover Ringebu-fjellet lå det allerede fine CU, hvor av noen allerede begynte å bli store, men ikke for store enda.

Første sklistrekke 
Jeg la etterhvert på glid innover fjellet da denne ruta så best ut. Den stemte perfekt med vindrettninga, så jeg hadde god dytt i ryggen og skyene så bedre ut inne på fjellet enn i dalen. Landinger er det riktignok litt sparsommelig med, før man kommer inn over Brekkom, men det finnes absolutt akseptable landinger med ok spredning.

Forventningen var at jeg ville finne en ny fin boble som skulle ta meg opp til skybas noen kilometer inn på platået bak start. Det er i alle fall sånn det pleier å fungere. Det lå også fine skyer i den retningen, så jeg trodde dette skulle være bænkers.

Men da jeg kom inn der jeg forventet å finne løft, som for lokalkjente var ca over Veslesætra, fant jeg kun noen svake 0,5-1 bobler med løft kun i halve runden. Jeg valgte derfor raskt å sikte meg inn mot Svangkampen.

På dette tidspunktet begynte jeg å komme ganske lavt og det var derfor mer fornuftig å sikte på triggerpunkter i terrenget fremfor skyer. Da jeg kom inn over Svangkampen var det tomt, null løft å finne, så da var det bare å skli videre mot Brekkom og håpe på at sætrene der inne ville gi noe.

Rett øst for Annolsætra lå det også en stor feit CU, som jeg ønsket å være litt forsiktig med. Men da det var lite å finne og det som var å finne var vanskelig å ta, ble det å guftse på inn underden mørke skya og Annolsætra.

Lavt innover Ringebufjellet 
Etter mye leiting og drifting på null, fikk jeg etterhvert en god kjerne og dagens høyeste på ca 2000moh, men der forsvant løftet for meg også. 2000moh er ikke så høyt når terrenget under ligger på mellom 1000- og 1400moh, så plutselig var jeg lavt igjen.

Neste triggerpunkt og siktepunkt var Veslefjellet. Tipper jeg kom inn med mellom 3-og 400 høydemeter over terrenget og endte med å gnikke på en svak boble, som også var starten på noe litt mer ordentlig. For etter noen minutter med gnukking, løsnet det litt og jeg kunne innkassere ca 1800moh denne gangen.

Dette er heller ikke alt for høyt, så da var det bare å sikte på nytt terreng-triggerpunkt. Denne gangen falt valget raskt på Åsdalen og Åsdalstjønna ovenfor, da det også begynte å kondensere der i det jeg forlot Veslefjellet. Da jeg var så "lavt" over terrenget og i fjellheimen, satt jeg hele tiden å kikket etter fine stier jeg kunne komme meg tørrskodd til Friisvegen. Jeg fant ut at det var det nok av, det var til og med tidvis fristende å lande, bare for å få seg en fin fjelltur.

Denne galskapen gikk heldigvis raskt over, da jeg kom inn i nok ett begynnende løftområdet ca over Geitseter i Åsdalen. Etter litt mer gnikking her, løsnet det, men ikke mer enn at jeg kunne innkassere fattige 2200moh som også var noen hundre meter under skybas.

Neste siktepunkt ble Storfjellet, da det lå fine skyer rett over toppen. Men heller ikke her var det så mye å finne. Jeg hadde en kort stund trua på ei bolle med myr under i nord-øst enden av Storfjellet, men her var det heller ikke stort å hente, kun noen små flisete pip i varioen.

Det løsner
Jeg lempet meg derfor forholdsvis lavt inn over Langmyrene. Disse hadde ligget badet i sol hele tiden og måtte jo bare fungere. Og endelig stemte det! Jeg kom inn i en fin 3-4m/s boble og ble med denne opp til ca 2200 igjen, men her dabbet den av.

Videre nordover så skybildet lovende ut mot Atnvola og nå holdt jeg endelig såppas med høyde at jeg kunne site på de fine skyene rett nordafor som bare måtte fungere.

I det jeg kom inn over Nysætra, rett øst for Atnvola, fikk jeg umiddelbart ei god kjerne på 4-5m/s. Her var det bare å banke vingen rundt og skru. Det er utrolig behagelig når skruinga går så greit som dette. Løftet var også såppas rolig at selv jeg klarte å slappe av såppas at blæra endelig spilte på lag. Det er på ingen måtte prestasjonsfremmende å fly når man er gul i øya... Lettelsen var derfor stor, bokstavelig talt.

Ny taktikk
Løftet forsvant igjen i ca 2200moh og jeg la på nytt på gli. Denne gangen bestemte jeg meg for å prøve en ny taktikk. Hele Gjømtbekkfløya lå badet i sol, med mørke skyer rundt, men ikke for mørke. Kanskje akkurat passe mørke? Jeg siktet derfor rett ut i "blåmyra". Dette måtte da vel fungere?

Taktikken og tanken var at syklusene var såppas korte, at innen jeg kom inn over myrene, burde disse ha blitt varmet opp såppas at det da ville dra av her, og bli blått der skyene var da jeg begynte sklistrekket.

Jeg kom lavt inn over Gjømtbekkfløya. Når jeg tenker meg om, jævelig lav!. Tankene begynte umiddelbart å gå i retning "jævla idiot" og "hva faen er det jeg driver med?". Her var det bare å sette på luftbremsen og skru på alt som luktet av stigende luftmasser.

Jeg begynte å gnukke på noen smågreier lavt over platået og driftet godt innover, men det virket litt lovende.Det pleier stort sett være ett godt tegn å mærke en markant vindretning når du kommer lavt. Dersom det i tillegg er litt pipling av oppadgående luft, kan du være relativt sikker på at det er ei god kjerne rett i nærheten, stort sett medvinds fra der du befinner deg.

Jeg tipper jeg var 100 meter over bakken i det jeg dundra inn i dagens beste kjerne, en stabil 5-7m/s boble. Dette var riktignok ikke noen syk lowsave, men pokker så godt det føles å treffe en sånn kjerne lavt over ett litt øde fjellparti! Du går fra zero til hero på kort tid. Det å føle at dette er en stabil boble, etter å ha vært lavt, er rett og slett ubeskrivelig godt.

Her fikk jeg også dagens høyeste, med 2665 moh. Jeg valgte å ikke skru høyere enn til 2300moh da jeg lå i sør enden av en stor sky og skulle nordover. I ettertid er jeg glad for dette valget, selv om skybas trolig lå på i overkant av 3000 moh.

Ett stykk langt sklistrekke
Da jeg kom meg nord for skya, kom jeg inn et område med en lavere hødyebegrensning. Tipper jeg var 10m inni det da jeg satte kursen rett vest, hvor jeg visste at høydebegrensningen var langt høyere. Uventet, så tikket det stadig oppover, men jeg kom meg raskt ut av begrensingen og inn i VFR luft igjen.

Herfra fikk jeg en av de råeste sklistrekkene jeg noen gang har hatt! Jeg sklei fra ca Blåvola til Tynset, en tur på i overkant av 25 km, uten å skru.

Jeg hadde i utgangspunktet en plan om å lande i Alvdal. Men da jeg kom inn på sørsiden av Tronfjell, begynte det å tikke oppover. Jeg hadde ca 1600moh da jeg ankom, så jeg stoppet opp for å skru ett par runder, før jeg bestemte meg for at jeg trolig hadde nok høyde til å nå Tynset.

Til min store overraskelse, løftet hele vest siden av Tronfjell og da jeg nådde nord enden og løftet endelig stoppet, hadde jeg plutselig 2300moh. Jeg hadde altså vunnet 700 høydemeter bare ved å fly rett frem! Dette er slettes ikke hverdagskost.

Mens jeg fløy mot Tynset, hørte jeg på radioen at Stein-Are og Frode, som hadde startet i Trysil, lå over Jutulhogget, vurderte landing i Alvdal. Jeg fikk også med meg at Kjell-Harald, som også hadde startet i Trysil, nettopp hadde ankommet Alvdal.

Valgets kvaler
Da jeg kom til Tynset var ubesluttsomheten enorm. Hodet var slitent og trengte pause, da nervene begynte å tyte ut av øra på meg. Men samtidig så forholda såppas gode ut, med en feit fin skygate som viste vegen videre nordover og jeg befant meg i stigende luft som ganske sikkert ville ta meg rett opp i den.

Jeg hadde nå flydd 110km på rett i overkant av 3 timer og hadde minst 3 nye, gode potensielle flytimer foran meg. Jeg visste at jeg lå godt an til en 200km+ tur.

Jeg kalte opp Stein-Are for å høre om de hadde plass i hentebilen, som jeg visste de hadde med. stein-Are svarte at de hadde to biler som kjørte etter dem og at var god plass. Så da var valget "lett", det ble landing på Tynset, for en forenklet retur hjem.

Hadde jeg valgt å fortsette hadde jeg trolig ikke kommet hjem før seint dagen etter, noe som i seg selv ikke ville vært noe problem, da neste dag ikke så flybar ut. Faktor nummer to var at jeg ikke følte at hodet hang helt med i flyinga, det var engentlig sistnevnte som var siste spikern i kista og som gjorde at valget falt på landing.

Med føtta godt planta på bakken nede i varmen på Tynset, fikk jeg en bedre burger-middag med Frode og Stein-Are, samt deres bedre halvdeler i Alvdal. Etter dette svippet Frode og fruen meg helt til bilen min som stod parkert på starten i Øyer. Tusen takk for det!

Lenke til Loggboka
Lenke til Instagram/Video

Til ettertanke
For min del, blir risikoen for stor ved å fly når jeg kjenner at hodet ikke henger helt med. Når dette skjer kjenner jeg blir mer nervøs i lufta, som igjen fører til at bevegelsene mine blir "stivere" og at jeg dermed kommer på etterskudd når vingen bestemmer seg for å gjøre noen byks. I tillegg klarer jeg ikke å slappe av, som jeg bør, hvis jeg skulle ha flydd videre. Dette fører igjen til at jeg blir enda mer sliten.

Jeg tror derfor at det var en god beslutning å lande på dette tidspunktet. Dette er dog ett problem jeg har hatt en ved flere anledninger i år. Grunnen til dette er trolig lite flytid de siste årene, samt at jeg egentlig ikke har hatt ett ordentlig innklapp siden 2014...

En mulig løsning tror jeg vil være å delta på ett par sikkerhetskurs den neste tiden. Da vil jeg trolig få tilbake selvtilitten ved at jeg får den bekreftelsen jeg vil ha om at jeg faktisk mestrer vingen når ting krøller seg over hodet. Eventuelt så vil jeg få god trening på å fikse opp en stall eller assymetrisk innklapp på denne vingen. Så gjenstår det bare å se om jeg faktisk klarer å rote meg innom et sikkerhetskurs...


1 comment :

  1. Hærlig Eirik!! Fantastisk flyvning og utmerket gjenfortalt! Liker ærligheten i gjengivelsene dine. Det er nettopp denne brutale svingning mellom lykkerus og selvransakelse for hver eneste beslutning som gjør sporten så heftig!

    ReplyDelete