Fra Hallingdalen til Gundbrandsdalen

Innledning

Endeleig var det på nytt tid for tur. Etter alt for få flybare dager og alt for få dager med fri på nevnte dager, klaffet endelig regnestykker flybart vær + jobb fri. Det smaker ekstra godt etter tilnærmet to uker med 24/7 jobb!

Planlegging av tur

Stein-Are og Frode hadde sett på været og hadde trua på lørdagen. Som vanlig var det mye frem og tilbake angående hvor vi skulle dra. Jeg var litt gira på å reise til Bismo, da meldinga viste en del vind fra vest oppe i de traktene, samtidig viste termikkvarslet bedre forhold der oppe enn lenger sør. Dokka ble også vurdert som mulig startsted, men ble droppet da Stein-Are ikke hadde trua på Dokka så seint på året.

Valget falt derimot på Liagardane i Ål i Hallingdalen. Jeg har selv flydd fra Liagardane flere ganger i forbindelse med Norges cup, men aldri brukt dette stedet som ett fridistanse sted. Det var også nytt, upløyd terreng for Frode og Stein-Are. I tillegg så det ut som at dette kunne være rett sted for å maksimere distansen.

Det var meldt at det ville komme inn en front fra sør-vest som ville nå Ål ut på ettermiddagen, så vi hadde tid til å komme oss avgårde før den kom. Samtidig viste som sakt termikkvarslet at forholdene lenger nord ville vare en stund utpå kvelden, trolig grunnet ustabile luftmaser som følge av den kommende fronten. Det eneste usikkerhetspunktet værmessig var at de termiske forholdene kunen bli litt dårlige midt på dagen.

På start

John Wilhelm var også gira på å fly, så han ble med på planen. Jeg fikk også med meg Kim Marius. Planen var å møte Kim på CK Vinstra klokken 0600 den påfølgende dagen. Til mitt og John Wilhelms felles sjokk, møtte Kim i god tid på Vinstra, så da var det bare å fylle kaffe koppen og sette kursen over fjellet. En kort 4 timers biltur, to fjellkryssinger og en nesten-påkjørsel av elg senere, stod vi på starten i Liagardane. Til vår store kollektive overraskelse var vi tidlig ute. Vi var på plass allerede kl 0930, så da var det bare å sette seg ned og nyte de vanvittige mengdene med fluer på starten.

Det skrus inne på platået mellom Hemsedal og Gol. Foto: Eirik Johansen

Etterhvert ble det svært så folksomt på starten og mye artige gjensyn av ansikter jeg ikke har sett på alt for lang tid. Sammen med Jan Richard og Gunnar, ble jeg med på en ganske så ubeskjeden deklarering av Røros, snaue 250km deklarering der altså. Det ble selvfølgelig en del jabbing på start, før panikken plutselig begynte å spre seg i det Thomas Skarpås tok av og begynte å jobbe seg oppover. Ett aldri så lite "komdereutilufta-sløvpunger!" fra hans side der altså!

   

Opp fra start

Jeg tok av rett etter Gunnar, som en av de første. Vi ble liggende å skrape en stund rett utenfor og nedenfor start. Ulrike og Håvard kom seg på magisk vis høyt ganske raskt og la avgårde, mens vi andre ble stående og stampe.

På glid over fjellplatået mellom Gol og Hemsedal. Foto: Eirik Johansen

Det gikk ikke så veldig høyt i starten, så da jeg så at Gunnar satte kursen mot startpunktet noen hundre meter lenger vest, var jeg ikke vanskelig å be. Det var tydelig at sida bar godt, det gikk bare ikke så høyt. Etter å ha tatt punktet, ble det å fortsette jobben med å komme seg opp.

Til slutt ble vi en god gruppe på 10-15 piloter som kom oss opp rett øst for start. Det gikk ikke veldig høyt og det ble en del leiting av andre kjerner i håp om å få skybas, uten at det lyktes. Til slutt fikk vi vel en 1700moh og da jeg så Gunnar legge på glid, så hang jeg meg på. Sånn sett er det ganske trygt å følge Gunnar. Det kan til tider virke som han har en 6. sans når det kommer til å lukte seg fram til kjerner, noe han vist oss flere ganger på denne turen.

Lavt inn over fjellet mot Hemsedal

Vi var totalt 4 piloter som stakk litt lavt. Jan Richard og Sondre valgte en linje som fulgte Hallingdalen, mens jeg og Gunnar valgte å legge oss ett godt stykke innpå fjellet. Etterhvert begynte vi å komme lavt. Det vil si, jeg hadde flaks og hadde god høyde over Gunnar, men han på den andre siden så ut til å være litt ubehagelig lavt.

Her ble det mye jobbing med løft som kom og gikk, samtidig som jeg hadde panoramautsikt til Jan Richard og Sondre som dundra inn i ei god boble en del kilometer lenger sør, og forsvant til himmels. Jeg tror vi klarte å lure dem med å ligge å skru på null, de kom i allefall til slutt flyvende rett mot oss.

Vi ble liggende å skru på disse drittboblene frem til Gunnar fikk øye på ett seilfly litt lenger mot øst og satte kursen. Her var det bare å trampe flat pedal og henge seg på. Og ganske så riktig, der var det en flott kjerne på 4-5 ms. I det vi ankom stakk riktignok seilflyet, noe jeg har full forståelse for. Fire desperate paraglider-piloter med alt for mye nylon og dynema over hodet er neppe noen ideell farkost å krasje med for en seilfy-pilot.

Kryssing av Golsfjellet

Hele gjengen på glid i skybas over Golsfjellet. Foto: Eirik Johansen

Etter å ha tatt skybas i bobla rett nord for Gol, satt vi kuren mot Storefjell og Golsfjellet. Skybildet så lovende ut og vi hadde trua. Igjen var det flat pedal for å holde følge. Stakars Sondre som fløy sin gamle slitne Delta 2 kom inn en del lavere enn oss andre, mens Jan Richard i sin Enzo 3 lå ett stykke over oss alle.

Vi fikk ei brukanes boble over Storefjell, som også tilfeldigvis er fjelltoppen jeg fløy min aller første 30 sekunders skolebakke-tur fra. Artig å se igjen denne toppen fra høyt høyt der oppe! Her ble det igjen skybas og vi satt kursen videre over sørenden av  Tisleifjorden. Ett eller annet sted her, mistet vi desverre Sondre.

Midt over Leirin

Vi rakk en ny ordentlig skybas cirka over Brattåsen før kursen ble satt østover retning Fagernes. Jeg trodde jeg hadde oppdatert luftrommet på Oudien i vår, men det har jeg tydeligvis ikke fått til ordentlig. Jeg fikk stadige varsler om at jeg nå var godt inne i Fagernes TIZ og det gikk pokker ikke ann å bli kvitt disse varslene uansett om jeg trykket aldri så mye på "Ignorer".

Jeg ble liggende litt bak Gunnar og Jan Richard grunnet hard konsing rundt mid-air-vannlating. En vanvittig lettelse å ha den biten unnagjort i alle fall.

Jeg og Gunnar kom inn i dalsida i nordenden av Fagernes og var bare så vidt over kanten. Her var det bare å søke ny termikk. På ny viste Gunnar på mesterlig vis hvor kjernen var, så det var bare å legge seg over han og bli med.

Dette ble etterhvert en god boble som drifta oss over nord enden av rullebana på Leirin. Vi fikk også besøk av ett seilfly, som raskt besluttett at disse tre trege luftfarkostene ikke var noen gode flykompiser og stakk videre like raskt som han kom.

På ny fikk vi en god skybas og kurset mot Steinsetfjorden. Jeg og Jan Richard fikk en veldig god linje, så Gunnar som lå i front endte relativt lavt. Men det var i grunn ikke noe å bekymre seg særlig over. Som nevnt tidligere, virker det som den mannen har en egen evne til å lukte seg fram til varm, stigende luft. Det tok ikke lange tida før han hadde ei god kjerne og kom susende oppover som en champagnekork.

Synkende skybas over Langsua Nasjonalpark

Nok en gang fikk vi skybas og satte kursen videre innover sør enden av Langsua Nasjonalpark. Her fløy vi tydeligvis inn i fuktigere luft, da skybas lå betydelig lavere innover fjellet. Neste skybas kom vi inn 100 meter over. Om ikke annet fikk Jan Richard noen gode bilder av meg og Gunnar mot første skyveggen vi sklei ned til.

Lavere skybas i sørenden av Langsua Nasjonalpark. Foto: Eirik Johansen

Denne gangen var det Jan Richard som fikk en dårlig linje. Får jeg skriver så mye mer, så må jeg bare innrømme at jeg hele tiden passet på å ligge over og litt bak, sånn at jeg hadde muligheten til å justere sklibanen i forhold til hvor den beste lina lå. Jan Richard og Gunnar lå stort sett først og litt lavere.

Som sakt så endte Jan Richard en del lavere enn meg og Gunnar i det vi kom inn over Røssjøkollane. Her ble det litt venting i skybas før Jan richard endelig fant en ordentlig kjerne og kom susende opp.

Splitting av gruppa

Skya hadde rukket å bli ganske stor innen Jan Richard kom seg opp og da vi lå ganske greit midt under, var det bare å finne seg en utgang. Jeg valgte å legge meg i sørenden av skya, mens Jan richard giff for nord enden. Her ble vi splittet opp da skya gjorde at vi ikke kunne se hverandre lenger.

For min del ble hovedfokus og ikke forsvinne inni. Og sørenden viste seg nok å være feil ende, da jeg måtte fly en ganske dugelig runde rundt for ikek å bli helt grå. Det gikk til slutt ganske bra, men da jeg endelig fikk øye på Jan Richard og Gunnar igjen, lå de langt foran. Her var det bare å trampe speed og håpe på at gutta i front ikke gjorde det samme.

Heldigvis tog gutta det med ro i front, så jeg tok dem igjen ved neste boble som vi tok rett vest for Dokkfløyvatnet. Her kunne vi også se at det hadde etablert seg en ganske dugelig sterk sønnavind, da det var gode rosser på vannet under oss.

Allikevel klart Gunnar nok en gang å snuse seg fram til kjerna, til tross for vinden og vi var snart etablert i skybas igjen. Her valgte Gunnar og Jan Richard av en eller annen grunn å sikte ett sted mellom Biri og Lillehammer. Frem til nå hadde vi hatt alpinanlegget i Hafjell som ett cirka siktepunkt.

Siste skybas

Jeg syntes ikke dette virket som noen veldig god plan, grunnet sønnavinden vi merket lengre ned. Dessuten begynte mulighetene for en enkel retrieve å surre i hodet. Valget ble derfor å prøve å komme meg til Tretten, for så å lure meg innom en bekjent på kaffebesøk.

Tretten sett fra Musdalen. Foto: Eirik Johansen

Kursen ble derfor satt mot Musdalen og Tretten. Jeg forsøkte å si "takk for turen" til gutta, men de hørte tydeligvis bare skurr.

Det ble ett langt sklistrekke, der jeg overraskende nok virket til å ha glidetall nok til å skli helt til Tretten uten å skru. I det jeg kom inn i vest enden av Musdalen, ringte jeg Olav for å melde min ankomt. Akkurat da begynte varioen også å pipe. Så mens jeg forsøkte å snakke med Olav, var det bare å begynne å skru.

Kaffe ble avtalt og jeg nøyde meg med noen få runder før jeg sklei siste strekket inn til Tretten. Der landet jeg på Stavsplassen og ble kort tid senere plukket opp og kjørt til en bedre lasagne-middag og påfølgende kaffe.

Retrieven var som jeg mistenkte svært enkel herfra og jeg var hjemme før 1900.

Sluttord

For min del var dette en tur jeg har lengtet lenge etter. Å fly i lag sånn som vi gjorde i dag er helt uslålig. Det er ikke annet enn utrolig morro å fly med flinke folk og kunne dele en sånn tur som dette med flere. Vi fløy godt sammen, der noen kom litt lavere, tok vi oss tida til å vente.

Når vi skrudde, var alle våkne og fulgte med den som hadde best løft. Gunnar og Jan Richard er som vanlig flinke til å hele tiden pushe svingen mot det beste løftet, så da er det bare for min del å følge på. Sånn klarte vi også å holde oss i kjerna, selv om den til tider driftet litt rart.

På gli var det enkelt å greit bare å tråkke mellom 50- og 100%. Vi fulgte hele tiden med på hverandre og pushet mot den som hadde best glid. Sånn holdt vi oss også relativt godt samlet.

Da vi kom til skybas, var vi flinke til å vente på sistemann før vi stakk. Alt dette samlet gjorde at vi kunne fly relativt effektivt samlet.

Takk for en vanvittig flott tur!

Lenke til Floghtlog
Lenke til Instagram/Video 1
Lenke til Instagram/Video 2

100km på rett i overkant av 3 timer

Vurderinger
Lørdag 27.06.20 lå forholdene til rette for en super flydag! Soundinga lovet ustabil luft og skybas på rundt 3000moh. Vindretninga var rein sør og mellom 3-5m/s, dette kunne potensielt gå langt. I forkant ble både Trysil, Dokka og Øyer vurdert. Fra Trysil så det ut til at sjansene for å havne godt inn i Sverige var stor på grunn av noen få grader vest i vindretninga.

På grunn av situasjonen med karantene-tid ved Sverige-besøk var dette alternativet ikke lenger aktuelt. Etter en samtale med Stein-Are ble også Dokka ekskludert, da denne starten krever mer vestlig vind. I følge Stein-Are blir man bare flusha ned på rein sør eller sør-øst, denne dagen var det meldt ganske rein sørlig vind på Dokka. Valget falt derfor på Øyer og Kråbøl-starten.

Øyer pleier normalt sett å være en sein start, da den vender mot sør-vest. Men på grunn av dagens metereologiske forhold, med meldt kaldfront-passasje og dertil ustabil luft, var jeg ganske sikker på at starten ville fungere tidligere en vanlig, noe som også viste seg å stemme.

På start 
Da jeg og John-Wilhelm ankom starten rundt kl 1030, stod det allerede inn med lette termiske sykluser. Vi valgte allerede da å pakke ut for å være klare når forholda tok seg opp litt. Til slutt endte vi med å starte rett etter 1200, som er relativt tidlig for denne starten.

Personelig tror jeg nok vi kunne ha tatt av allerede 1130, da syklusene begynte å bli gode alt da. Dette vistes også tydelig på skybildet, som hadde gode CU allerede kl 1100! Noen så riktignok ut til å bygge litt i høyeste laget, noe som kan tyde på mulig overutvikling senere på dagen.

Lav drifting
Jeg tok av først, med Erik Holelien og John-Wilhelm i hælene. Første bobla fant vi over hogstfeltet vest for start. Dette er også husbobla på Kråbøl. John-Wilhelm kom inn ett stykke lavere enn meg og Erik og slet med å henge på. Da vi begynte å komme over kanten og drifte innover fjellet, ga Erik seg. Det var i grunn litt synd, da jeg hadde hatt god bruk for hjelp til kjerneleting senere.

Som etterhvert erfaren Kråbøl-pilot, vet jag at dersom jeg ønsker å komme meg på tur fra denne plassen, må jeg bli med bobla bakover platået i litt lavere en komfortabel høyde. Det vil si, jeg hadde 3-400 høydemeter over bakken under meg i det jeg lot meg drifte innover. Grunnen til at dette er "lavere enn komfortabelt" er på grunn av vinden denne dagen, som ville gjort det vanskelig å komme seg tilbake dersom man hadde falt ut bobla. Dette er også noe av det jeg synes kjør Kråbøl til en litt spennened start å starte på distanse-tur.

Mens jeg lå å driftet i mellom 0,5 og 2m/s løft, kikket jeg stadig nordover for å planlegge neste trekk. Innover Ringebu-fjellet lå det allerede fine CU, hvor av noen allerede begynte å bli store, men ikke for store enda.

Første sklistrekke 
Jeg la etterhvert på glid innover fjellet da denne ruta så best ut. Den stemte perfekt med vindrettninga, så jeg hadde god dytt i ryggen og skyene så bedre ut inne på fjellet enn i dalen. Landinger er det riktignok litt sparsommelig med, før man kommer inn over Brekkom, men det finnes absolutt akseptable landinger med ok spredning.

Forventningen var at jeg ville finne en ny fin boble som skulle ta meg opp til skybas noen kilometer inn på platået bak start. Det er i alle fall sånn det pleier å fungere. Det lå også fine skyer i den retningen, så jeg trodde dette skulle være bænkers.

Men da jeg kom inn der jeg forventet å finne løft, som for lokalkjente var ca over Veslesætra, fant jeg kun noen svake 0,5-1 bobler med løft kun i halve runden. Jeg valgte derfor raskt å sikte meg inn mot Svangkampen.

På dette tidspunktet begynte jeg å komme ganske lavt og det var derfor mer fornuftig å sikte på triggerpunkter i terrenget fremfor skyer. Da jeg kom inn over Svangkampen var det tomt, null løft å finne, så da var det bare å skli videre mot Brekkom og håpe på at sætrene der inne ville gi noe.

Rett øst for Annolsætra lå det også en stor feit CU, som jeg ønsket å være litt forsiktig med. Men da det var lite å finne og det som var å finne var vanskelig å ta, ble det å guftse på inn underden mørke skya og Annolsætra.

Lavt innover Ringebufjellet 
Etter mye leiting og drifting på null, fikk jeg etterhvert en god kjerne og dagens høyeste på ca 2000moh, men der forsvant løftet for meg også. 2000moh er ikke så høyt når terrenget under ligger på mellom 1000- og 1400moh, så plutselig var jeg lavt igjen.

Neste triggerpunkt og siktepunkt var Veslefjellet. Tipper jeg kom inn med mellom 3-og 400 høydemeter over terrenget og endte med å gnikke på en svak boble, som også var starten på noe litt mer ordentlig. For etter noen minutter med gnukking, løsnet det litt og jeg kunne innkassere ca 1800moh denne gangen.

Dette er heller ikke alt for høyt, så da var det bare å sikte på nytt terreng-triggerpunkt. Denne gangen falt valget raskt på Åsdalen og Åsdalstjønna ovenfor, da det også begynte å kondensere der i det jeg forlot Veslefjellet. Da jeg var så "lavt" over terrenget og i fjellheimen, satt jeg hele tiden å kikket etter fine stier jeg kunne komme meg tørrskodd til Friisvegen. Jeg fant ut at det var det nok av, det var til og med tidvis fristende å lande, bare for å få seg en fin fjelltur.

Denne galskapen gikk heldigvis raskt over, da jeg kom inn i nok ett begynnende løftområdet ca over Geitseter i Åsdalen. Etter litt mer gnikking her, løsnet det, men ikke mer enn at jeg kunne innkassere fattige 2200moh som også var noen hundre meter under skybas.

Neste siktepunkt ble Storfjellet, da det lå fine skyer rett over toppen. Men heller ikke her var det så mye å finne. Jeg hadde en kort stund trua på ei bolle med myr under i nord-øst enden av Storfjellet, men her var det heller ikke stort å hente, kun noen små flisete pip i varioen.

Det løsner
Jeg lempet meg derfor forholdsvis lavt inn over Langmyrene. Disse hadde ligget badet i sol hele tiden og måtte jo bare fungere. Og endelig stemte det! Jeg kom inn i en fin 3-4m/s boble og ble med denne opp til ca 2200 igjen, men her dabbet den av.

Videre nordover så skybildet lovende ut mot Atnvola og nå holdt jeg endelig såppas med høyde at jeg kunne site på de fine skyene rett nordafor som bare måtte fungere.

I det jeg kom inn over Nysætra, rett øst for Atnvola, fikk jeg umiddelbart ei god kjerne på 4-5m/s. Her var det bare å banke vingen rundt og skru. Det er utrolig behagelig når skruinga går så greit som dette. Løftet var også såppas rolig at selv jeg klarte å slappe av såppas at blæra endelig spilte på lag. Det er på ingen måtte prestasjonsfremmende å fly når man er gul i øya... Lettelsen var derfor stor, bokstavelig talt.

Ny taktikk
Løftet forsvant igjen i ca 2200moh og jeg la på nytt på gli. Denne gangen bestemte jeg meg for å prøve en ny taktikk. Hele Gjømtbekkfløya lå badet i sol, med mørke skyer rundt, men ikke for mørke. Kanskje akkurat passe mørke? Jeg siktet derfor rett ut i "blåmyra". Dette måtte da vel fungere?

Taktikken og tanken var at syklusene var såppas korte, at innen jeg kom inn over myrene, burde disse ha blitt varmet opp såppas at det da ville dra av her, og bli blått der skyene var da jeg begynte sklistrekket.

Jeg kom lavt inn over Gjømtbekkfløya. Når jeg tenker meg om, jævelig lav!. Tankene begynte umiddelbart å gå i retning "jævla idiot" og "hva faen er det jeg driver med?". Her var det bare å sette på luftbremsen og skru på alt som luktet av stigende luftmasser.

Jeg begynte å gnukke på noen smågreier lavt over platået og driftet godt innover, men det virket litt lovende.Det pleier stort sett være ett godt tegn å mærke en markant vindretning når du kommer lavt. Dersom det i tillegg er litt pipling av oppadgående luft, kan du være relativt sikker på at det er ei god kjerne rett i nærheten, stort sett medvinds fra der du befinner deg.

Jeg tipper jeg var 100 meter over bakken i det jeg dundra inn i dagens beste kjerne, en stabil 5-7m/s boble. Dette var riktignok ikke noen syk lowsave, men pokker så godt det føles å treffe en sånn kjerne lavt over ett litt øde fjellparti! Du går fra zero til hero på kort tid. Det å føle at dette er en stabil boble, etter å ha vært lavt, er rett og slett ubeskrivelig godt.

Her fikk jeg også dagens høyeste, med 2665 moh. Jeg valgte å ikke skru høyere enn til 2300moh da jeg lå i sør enden av en stor sky og skulle nordover. I ettertid er jeg glad for dette valget, selv om skybas trolig lå på i overkant av 3000 moh.

Ett stykk langt sklistrekke
Da jeg kom meg nord for skya, kom jeg inn et område med en lavere hødyebegrensning. Tipper jeg var 10m inni det da jeg satte kursen rett vest, hvor jeg visste at høydebegrensningen var langt høyere. Uventet, så tikket det stadig oppover, men jeg kom meg raskt ut av begrensingen og inn i VFR luft igjen.

Herfra fikk jeg en av de råeste sklistrekkene jeg noen gang har hatt! Jeg sklei fra ca Blåvola til Tynset, en tur på i overkant av 25 km, uten å skru.

Jeg hadde i utgangspunktet en plan om å lande i Alvdal. Men da jeg kom inn på sørsiden av Tronfjell, begynte det å tikke oppover. Jeg hadde ca 1600moh da jeg ankom, så jeg stoppet opp for å skru ett par runder, før jeg bestemte meg for at jeg trolig hadde nok høyde til å nå Tynset.

Til min store overraskelse, løftet hele vest siden av Tronfjell og da jeg nådde nord enden og løftet endelig stoppet, hadde jeg plutselig 2300moh. Jeg hadde altså vunnet 700 høydemeter bare ved å fly rett frem! Dette er slettes ikke hverdagskost.

Mens jeg fløy mot Tynset, hørte jeg på radioen at Stein-Are og Frode, som hadde startet i Trysil, lå over Jutulhogget, vurderte landing i Alvdal. Jeg fikk også med meg at Kjell-Harald, som også hadde startet i Trysil, nettopp hadde ankommet Alvdal.

Valgets kvaler
Da jeg kom til Tynset var ubesluttsomheten enorm. Hodet var slitent og trengte pause, da nervene begynte å tyte ut av øra på meg. Men samtidig så forholda såppas gode ut, med en feit fin skygate som viste vegen videre nordover og jeg befant meg i stigende luft som ganske sikkert ville ta meg rett opp i den.

Jeg hadde nå flydd 110km på rett i overkant av 3 timer og hadde minst 3 nye, gode potensielle flytimer foran meg. Jeg visste at jeg lå godt an til en 200km+ tur.

Jeg kalte opp Stein-Are for å høre om de hadde plass i hentebilen, som jeg visste de hadde med. stein-Are svarte at de hadde to biler som kjørte etter dem og at var god plass. Så da var valget "lett", det ble landing på Tynset, for en forenklet retur hjem.

Hadde jeg valgt å fortsette hadde jeg trolig ikke kommet hjem før seint dagen etter, noe som i seg selv ikke ville vært noe problem, da neste dag ikke så flybar ut. Faktor nummer to var at jeg ikke følte at hodet hang helt med i flyinga, det var engentlig sistnevnte som var siste spikern i kista og som gjorde at valget falt på landing.

Med føtta godt planta på bakken nede i varmen på Tynset, fikk jeg en bedre burger-middag med Frode og Stein-Are, samt deres bedre halvdeler i Alvdal. Etter dette svippet Frode og fruen meg helt til bilen min som stod parkert på starten i Øyer. Tusen takk for det!

Lenke til Loggboka
Lenke til Instagram/Video

Til ettertanke
For min del, blir risikoen for stor ved å fly når jeg kjenner at hodet ikke henger helt med. Når dette skjer kjenner jeg blir mer nervøs i lufta, som igjen fører til at bevegelsene mine blir "stivere" og at jeg dermed kommer på etterskudd når vingen bestemmer seg for å gjøre noen byks. I tillegg klarer jeg ikke å slappe av, som jeg bør, hvis jeg skulle ha flydd videre. Dette fører igjen til at jeg blir enda mer sliten.

Jeg tror derfor at det var en god beslutning å lande på dette tidspunktet. Dette er dog ett problem jeg har hatt en ved flere anledninger i år. Grunnen til dette er trolig lite flytid de siste årene, samt at jeg egentlig ikke har hatt ett ordentlig innklapp siden 2014...

En mulig løsning tror jeg vil være å delta på ett par sikkerhetskurs den neste tiden. Da vil jeg trolig få tilbake selvtilitten ved at jeg får den bekreftelsen jeg vil ha om at jeg faktisk mestrer vingen når ting krøller seg over hodet. Eventuelt så vil jeg få god trening på å fikse opp en stall eller assymetrisk innklapp på denne vingen. Så gjenstår det bare å se om jeg faktisk klarer å rote meg innom et sikkerhetskurs...