Innledning
Endeleig var det på nytt tid for tur.
Etter alt for få flybare dager og alt for få dager med fri på nevnte
dager, klaffet endelig regnestykker flybart vær + jobb fri. Det smaker
ekstra godt etter tilnærmet to uker med 24/7 jobb!
Planlegging av tur
Stein-Are
og Frode hadde sett på været og hadde trua på lørdagen. Som vanlig var
det mye frem og tilbake angående hvor vi skulle dra. Jeg var litt gira
på å reise til Bismo, da meldinga viste en del vind fra vest oppe i de
traktene, samtidig viste termikkvarslet bedre forhold der oppe enn
lenger sør. Dokka ble også vurdert som mulig startsted, men ble droppet
da Stein-Are ikke hadde trua på Dokka så seint på året.
Valget
falt derimot på Liagardane i Ål i Hallingdalen. Jeg har selv flydd fra
Liagardane flere ganger i forbindelse med Norges cup, men aldri brukt
dette stedet som ett fridistanse sted. Det var også nytt, upløyd terreng
for Frode og Stein-Are. I tillegg så det ut som at dette kunne være
rett sted for å maksimere distansen.
Det var
meldt at det ville komme inn en front fra sør-vest som ville nå Ål ut på
ettermiddagen, så vi hadde tid til å komme oss avgårde før den kom.
Samtidig viste som sakt termikkvarslet at forholdene lenger nord ville
vare en stund utpå kvelden, trolig grunnet ustabile luftmaser som følge
av den kommende fronten. Det eneste usikkerhetspunktet værmessig var at
de termiske forholdene kunen bli litt dårlige midt på dagen.
På start
John
Wilhelm var også gira på å fly, så han ble med på planen. Jeg fikk også
med meg Kim Marius. Planen var å møte Kim på CK Vinstra klokken 0600
den påfølgende dagen. Til mitt og John Wilhelms felles sjokk, møtte Kim i
god tid på Vinstra, så da var det bare å fylle kaffe koppen og sette
kursen over fjellet. En kort 4 timers biltur, to fjellkryssinger og en
nesten-påkjørsel av elg senere, stod vi på starten i Liagardane. Til vår
store kollektive overraskelse var vi tidlig ute. Vi var på plass
allerede kl 0930, så da var det bare å sette seg ned og nyte de
vanvittige mengdene med fluer på starten.
Det skrus inne på platået mellom Hemsedal og Gol. Foto: Eirik Johansen |
Opp fra start
Jeg
tok av rett etter Gunnar, som en av de første. Vi ble liggende å skrape
en stund rett utenfor og nedenfor start. Ulrike og Håvard kom seg på
magisk vis høyt ganske raskt og la avgårde, mens vi andre ble stående og
stampe.
På glid over fjellplatået mellom Gol og Hemsedal. Foto: Eirik Johansen |
Det gikk ikke så veldig høyt i
starten, så da jeg så at Gunnar satte kursen mot startpunktet noen
hundre meter lenger vest, var jeg ikke vanskelig å be. Det var tydelig
at sida bar godt, det gikk bare ikke så høyt. Etter å ha tatt punktet,
ble det å fortsette jobben med å komme seg opp.
Til
slutt ble vi en god gruppe på 10-15 piloter som kom oss opp rett øst
for start. Det gikk ikke veldig høyt og det ble en del leiting av andre
kjerner i håp om å få skybas, uten at det lyktes. Til slutt fikk vi vel
en 1700moh og da jeg så Gunnar legge på glid, så hang jeg meg på. Sånn
sett er det ganske trygt å følge Gunnar. Det kan til tider virke som han
har en 6. sans når det kommer til å lukte seg fram til kjerner, noe han
vist oss flere ganger på denne turen.
Lavt inn over fjellet mot Hemsedal
Vi
var totalt 4 piloter som stakk litt lavt. Jan Richard og Sondre valgte
en linje som fulgte Hallingdalen, mens jeg og Gunnar valgte å legge oss
ett godt stykke innpå fjellet. Etterhvert begynte vi å komme lavt. Det
vil si, jeg hadde flaks og hadde god høyde over Gunnar, men han på den
andre siden så ut til å være litt ubehagelig lavt.
Her
ble det mye jobbing med løft som kom og gikk, samtidig som jeg hadde
panoramautsikt til Jan Richard og Sondre som dundra inn i ei god boble
en del kilometer lenger sør, og forsvant til himmels. Jeg tror vi klarte
å lure dem med å ligge å skru på null, de kom i allefall til slutt
flyvende rett mot oss.
Vi ble liggende å skru
på disse drittboblene frem til Gunnar fikk øye på ett seilfly litt
lenger mot øst og satte kursen. Her var det bare å trampe flat pedal og
henge seg på. Og ganske så riktig, der var det en flott kjerne på 4-5
ms. I det vi ankom stakk riktignok seilflyet, noe jeg har full
forståelse for. Fire desperate paraglider-piloter med alt for mye nylon
og dynema over hodet er neppe noen ideell farkost å krasje med for en
seilfy-pilot.
Kryssing av Golsfjellet
Hele gjengen på glid i skybas over Golsfjellet. Foto: Eirik Johansen |
Vi
fikk ei brukanes boble over Storefjell, som også tilfeldigvis er
fjelltoppen jeg fløy min aller første 30 sekunders skolebakke-tur fra.
Artig å se igjen denne toppen fra høyt høyt der oppe! Her ble det igjen
skybas og vi satt kursen videre over sørenden av Tisleifjorden. Ett
eller annet sted her, mistet vi desverre Sondre.
Midt over Leirin
Vi
rakk en ny ordentlig skybas cirka over Brattåsen før kursen ble satt
østover retning Fagernes. Jeg trodde jeg hadde oppdatert luftrommet på
Oudien i vår, men det har jeg tydeligvis ikke fått til ordentlig. Jeg
fikk stadige varsler om at jeg nå var godt inne i Fagernes TIZ og det
gikk pokker ikke ann å bli kvitt disse varslene uansett om jeg trykket
aldri så mye på "Ignorer".
Jeg ble liggende
litt bak Gunnar og Jan Richard grunnet hard konsing rundt
mid-air-vannlating. En vanvittig lettelse å ha den biten unnagjort i
alle fall.
Jeg og Gunnar kom inn i dalsida i
nordenden av Fagernes og var bare så vidt over kanten. Her var det bare å
søke ny termikk. På ny viste Gunnar på mesterlig vis hvor kjernen var,
så det var bare å legge seg over han og bli med.
Dette
ble etterhvert en god boble som drifta oss over nord enden av rullebana
på Leirin. Vi fikk også besøk av ett seilfly, som raskt besluttett at
disse tre trege luftfarkostene ikke var noen gode flykompiser og stakk
videre like raskt som han kom.
På ny fikk
vi en god skybas og kurset mot Steinsetfjorden. Jeg og Jan Richard fikk
en veldig god linje, så Gunnar som lå i front endte relativt lavt. Men
det var i grunn ikke noe å bekymre seg særlig over. Som nevnt tidligere,
virker det som den mannen har en egen evne til å lukte seg fram til
varm, stigende luft. Det tok ikke lange tida før han hadde ei god kjerne
og kom susende oppover som en champagnekork.
Synkende skybas over Langsua Nasjonalpark
Nok
en gang fikk vi skybas og satte kursen videre innover sør enden av
Langsua Nasjonalpark. Her fløy vi tydeligvis inn i fuktigere luft, da
skybas lå betydelig lavere innover fjellet. Neste skybas kom vi inn 100
meter over. Om ikke annet fikk Jan Richard noen gode bilder av meg og
Gunnar mot første skyveggen vi sklei ned til.
Lavere skybas i sørenden av Langsua Nasjonalpark. Foto: Eirik Johansen |
Som sakt så endte Jan
Richard en del lavere enn meg og Gunnar i det vi kom inn over
Røssjøkollane. Her ble det litt venting i skybas før Jan richard endelig
fant en ordentlig kjerne og kom susende opp.
Splitting av gruppa
Skya
hadde rukket å bli ganske stor innen Jan Richard kom seg opp og da vi
lå ganske greit midt under, var det bare å finne seg en utgang. Jeg
valgte å legge meg i sørenden av skya, mens Jan richard giff for nord
enden. Her ble vi splittet opp da skya gjorde at vi ikke kunne se
hverandre lenger.
For min del ble hovedfokus og
ikke forsvinne inni. Og sørenden viste seg nok å være feil ende, da jeg
måtte fly en ganske dugelig runde rundt for ikek å bli helt grå. Det
gikk til slutt ganske bra, men da jeg endelig fikk øye på Jan Richard og
Gunnar igjen, lå de langt foran. Her var det bare å trampe speed og
håpe på at gutta i front ikke gjorde det samme.
Heldigvis
tog gutta det med ro i front, så jeg tok dem igjen ved neste boble som
vi tok rett vest for Dokkfløyvatnet. Her kunne vi også se at det hadde
etablert seg en ganske dugelig sterk sønnavind, da det var gode rosser
på vannet under oss.
Allikevel klart Gunnar nok
en gang å snuse seg fram til kjerna, til tross for vinden og vi var
snart etablert i skybas igjen. Her valgte Gunnar og Jan Richard av en
eller annen grunn å sikte ett sted mellom Biri og Lillehammer. Frem til
nå hadde vi hatt alpinanlegget i Hafjell som ett cirka siktepunkt.
Siste skybas
Jeg
syntes ikke dette virket som noen veldig god plan, grunnet sønnavinden
vi merket lengre ned. Dessuten begynte mulighetene for en enkel retrieve
å surre i hodet. Valget ble derfor å prøve å komme meg til Tretten, for
så å lure meg innom en bekjent på kaffebesøk.
Tretten sett fra Musdalen. Foto: Eirik Johansen |
Det
ble ett langt sklistrekke, der jeg overraskende nok virket til å ha
glidetall nok til å skli helt til Tretten uten å skru. I det jeg kom inn
i vest enden av Musdalen, ringte jeg Olav for å melde min ankomt.
Akkurat da begynte varioen også å pipe. Så mens jeg forsøkte å snakke
med Olav, var det bare å begynne å skru.
Kaffe
ble avtalt og jeg nøyde meg med noen få runder før jeg sklei siste
strekket inn til Tretten. Der landet jeg på Stavsplassen og ble kort tid
senere plukket opp og kjørt til en bedre lasagne-middag og påfølgende
kaffe.
Retrieven var som jeg mistenkte svært enkel herfra og jeg var hjemme før 1900.
Sluttord
For
min del var dette en tur jeg har lengtet lenge etter. Å fly i lag sånn
som vi gjorde i dag er helt uslålig. Det er ikke annet enn utrolig morro
å fly med flinke folk og kunne dele en sånn tur som dette med flere. Vi
fløy godt sammen, der noen kom litt lavere, tok vi oss tida til å
vente.
Når vi skrudde, var alle våkne og
fulgte med den som hadde best løft. Gunnar og Jan Richard er som vanlig
flinke til å hele tiden pushe svingen mot det beste løftet, så da er det
bare for min del å følge på. Sånn klarte vi også å holde oss i kjerna,
selv om den til tider driftet litt rart.
På gli
var det enkelt å greit bare å tråkke mellom 50- og 100%. Vi fulgte hele
tiden med på hverandre og pushet mot den som hadde best glid. Sånn
holdt vi oss også relativt godt samlet.
Da vi
kom til skybas, var vi flinke til å vente på sistemann før vi stakk. Alt
dette samlet gjorde at vi kunne fly relativt effektivt samlet.
Takk for en vanvittig flott tur!