Nære nok?

Dagen er torsdag 24. Mai. Stedet er Espesetra i Heidalen.
Etter store forhåpninger for uka som har vært, har det blitt skuffende lite lang-flyving. Noe har vært grunnet dårlige rutevalg og andre har vært mer uheldige omstendigheter, men nok om det.
Denne torsdagen skulle det flys!

Over Kvitefjell. Rondane og Frya i bakgrunnen.
Foto: Eirik Johansen

Vi ble etterhvert en god gjeng på start. Jeg og Stein-Are hadde overnattet nede i dalen og var tidlig på plass. Etter oss kom Jan Jystad, Cato Bakken og Christofer Owe, Jon Grande Dahl og Øyvind Bratberg kom også etterhvert.

Starten gikk mellom kl 1300 og 1400, med god spredning av de startende. Christofer og Stein-Are ut først, det går rett til himmels. Deretter Øyvind, Jan og Cato, de kommer seg også raskt opp. Jeg og Jon starter sist og som alle de andre kommer også vi oss raskt opp.

Topper av på 2200moh og sklir mot Torgeirkampen, som er første bænkers trigger på ruta. I dag er Torgeirkampen skuffende tom, jeg sklir over med bare noen små forsiktige enkelt-pip i varioen og finner ikke noe skrubart før jeg er over på sør-øst sida og midt ute i dalen der. Også detter er det lite trykk i, men jeg kommer meg allikevel opp til ca 1800moh og sklir rett mot neste bænkersboble.

Slapper av mellom slaga. Foto: Eirik Johansen

Tar med meg yttersida av Teigkampen i samme slengen, her er det null å hente så jeg fortsetter mot bekkefaret på andre sida av dalen. Glien blir bedre og bedre jo nærmere jeg kommer, dette må jo være bænkers! Det begynner sånn smått å pipe i varioen, jeg sklir videre for å få kjerna. Jeg prøver noen forsiktige runder, det går smått oppover, 0,2 - 0,5, men det er i det minste bedre enn synk. Jon kommer nå lavt inn under meg og Øyvind sliter over Vinstra. Jeg velger å bli liggende å drifte over mot Vinstra på det lille jeg har og nærmer meg gradvis Øyvind, som også har funnet noe småpippling.

Jeg kommer meg etterhvert bort til Øyvind og sammen finner vi ei lita kjerne som tar oss over inversjonen på 1600m. Jon har også funnet noe brukbart nå og er på tur opp. Sammen finner vi ei god kjerne som tar oss opp til 2200m igjen og sklir videre mot Frya.

Det er mye øst i vinden og vi blir stående å stampe litt krossvinds for å komme tilbake til solsida av dalen. Det er mye småpipling å finne på sklistrekket og vi stopper støtt opp for å prøve en runde, men ingenting med mat i. Først over Frya finner vi noe bra noe som tar oss opp på 2300m denne gangen.

Over Kvitefjell. Fåvang ligger i styrehåndtaket.
Foto: Eirik Johansen

På grunn av mye øst velger jeg her å skli rett mot Kvitfjell, Øyvind og Jon hiver seg med og over på andre sida av dalen banker jeg inn i dagens fineste boble! Øyvind og Jon kommer akkurat for seint inn og jeg ser de forsvinner under meg. Jeg topper av på ca 2600m og sklir rett mot Fåvang. Bruker sklistrekket til å filme litt. Det er ikke hver dag man sklir rett over Kvitefjell i over 2000m høyde!
Jeg ser innover Ringebu-fjellet og Tromsdalen som vi landa i dagen før. I dag blir det lengre tur ja!

Over Fåvang virker bobblene smårotete og rare, jeg blir sugd inn i noe vanvittig heftig noe som viser seg å gå opp med så mye som 0,2 m/s, hva faen er dette??? Finner etterhvert en dugbar kjerne og får igjen ca 2000m før jeg sklir videre mot Tretten og Øyer. Jon og Øyvind ser jeg ligger å skrur over Fåvang-sentrum-isch, det går bra opp med dem.

Nok ett langt sklistrekke bort til veggen ved Øyer, men her går det som forventa oppover igjen. Bobbla er ikke like bra som jeg hadde håpet, jeg topper ut på 1800m og bestemmer meg umiddelbart for å skli inn i Gausdal. Er ikke spesielt glad i Hafjell, det virker som ett termikk-tomt sted.

Jeg sklir enkelt over åsen og inn i Gausdal og finner raskt en liten driftebobble og blir med. Den stopper etterhvert i inversjonen på 1600m og jeg sklir videre. På enden av åskammen finner jeg endelig noe brukbart. Lå på 1100m i det jeg fant bobla og før jeg veit ordet av det ligger jeg igjen på 2300m! Digg med sånne bobler!!!

I "skybas" over Lillehammer. Foto: Eirik Johansen

På grunn av vindrettninga velger jeg vestsida av Mjøsa, men i dag er jeg ikke helt i form og istede for å fortsette over åsen og inn i neste dal (som jeg burde ha gjort) velger jeg det enkle alternativet og søker i sida av åsen ved E6. Her er det naturligvis helt dødt, men om ikke annet så er det god gli.
Jeg ender med å skli ut det jeg har av høyde og lander, til stor begeistring for unga som bor der, på en gård ikke så langt fra Biri. 98,5km ble det...
De som bor der er ute og griller og blir ganske overraska i det jeg plutselig kommer dumpende ned fra himmelen.
Pakker raskt og går ned til E6 hvor jeg overraskende fort får haik inn til statoil på Lillehammer. Her kommer Frode Halse og plukker meg opp. Stein-Are hadde landa i Gausdal og fått haik til Fryatun, hvor vi plukker han opp. Øyvind og Jon hadde på imponerende vis kommet seg opp over Lillehammer og landet i Næroset, til Øyvinds første 100km tur, grattis!!!!

Og selvsakt, tusen takk til Frode for kjøring opp til Heidalen etter bilen!!

Skrur over Lillehammer. Foto: Eirik Johansen

Sklir over Kvitefjell og mot Fåvang.
(Det ei boble over huset ditt Morten!)
Foto: Eirik Johansen

Landa på ett av de bakerste jordene.
Foto: Eirik Johansen

Tilbakeblikk mot Lillehammer.
Foto: Eirik Johansen

Innover de Svenske skoger

Utstyret. Foto: Eirik Johansen

Tidlig opp på Søndagen for å kjøre til Elverum og Starmoen, der jeg hadde avtalt å møte Stein-Are kl 10 for briefing med seilflyfolket. Stein-Are (SA) virket svært hemmelighetsfull ang valg av startsted, men jeg hadde en mistanke om hvor.

Flotsberget var stedet SA hadde sett seg ut i dag, akkurat det jeg antok. I dag skulle vi fly innover til Sverige!

På Starmoen sa vi i fra hvor vi skulle fly og fikk dermed også åpnet A og B boksen til Starmoen, mot at vi hadde bakkemannskap. Tove tok jobben!

Flotsberget ligger ett godt stykke inne på skauen, så etter litt kjøring på grusveier kom vi endelig fram til bunnen av kollen. Her fortalte SA at det var en liten halvtimes rusletur opp til start, så det var bare å sette i marsj!

På toppen fikk vi (meg, Pål og Espen) en liten omvisning i klubbens fasiliteter på start. De hadde både hytte med fyring og to sengeplasser, samt utedass! Kan også nevnes at hytta hadde ett flott briefing-rom!

Forholdene på start virka kraftige og da vi kom ut i lufta fikk vi vel egentlig bekrefta dette. Selv til tross for vinden banka det ganske godt til himmels (4-5m/s) og til å med disse kraftige bobblene drifta relativt godt!

Pål startet først, så Espen, deretter meg og til sist SA.

Etterhvert fikk jeg og SA god nok høyde til å stikke, Espen var noe lavere og Pål hadde allerede gått for landing. Vi satte kursen mot svenskegrensa og neste sky som bygde over en ås bak start. Gikk godt opp her og det løfta hele veien opp til skybas i en fin 4er bobble.

Herfra kursa vi mot ett lite tettsted som heter Gravberget (?). SA hadde visst nok landet her tidligere og fått servert middag av noen lokale! Her var det vanskelig og det eneste vi fikk var noen få kraftige pip før det nesten forsvant og vi endte opp med å ligge å gnukke på 0,4-0,5 i løft.

Fartøyet med pilot! Foto: Eirik Johansen

Sikre som vi var på å finne noe sterkere kursa vi inn mot en topp på sørenden av Halsjøen, her lå det også en fin sky, men nei, lite å hente her også.
Vi ble uansett liggende her å søke en stund, SA var rimelig uvillig til å legge seg innover ødemarka med så lav høyde og ville helst ha skybas før han stakk videre, jeg kan vel ikke akkurat si jeg var uenig...
Etter mye søking fant vi endelig noe det virka som det var mat i, men på 1600m bare forsvant det, merkelig. Men nå lå vi allerede ett godt stykke inne på platået. SA satte kursen tilbake mot kollen og sa i fra på radioen at han ville ha skybas her før han stakk, motvinden gjorde det vanskelig for meg å komme tilbake, så jeg svarte at jeg stakk videre innover. Tror SA var noe skeptisk til dette og for å være ærlig så var jeg nokså skeptisk selv, men jeg la nå på gli...

Å dæven som det sank! 4-5 m/s ned også, over STORE områder! 1300m passerte og det ula fortsatt i synkalarmen, jeg begynte nå å se meg ut ett digert hogstfelt med en vei på østsida som gikk ned til neste dal. 1000m passerte, fortsatt ingenting og bakken nærma seg raskt og jeg bare håpa jeg ville nå fram til hogstfeltet! 800m passerte, glidetallet begynte nå heldigvis å bli litt bedre. Jeg så også at jeg ville nå fram til den lille kollen bak hogstfeltet.

På ca 700m begynte det endelig å pipe smått i varioen igjen. Ikke ett sekund for seint! Det virka for meg at jeg skimma toppen og jeg begynte å bli litt småbekymra for at jeg ville få juling i lesida i det jeg lot meg drifte over og i bakkant (i forkant hadde vi fått mye juling over og i bakkant av start)
Etterhvert så jeg også at jeg ville klare å nå inn til solsida på andre sida av dalen. Dette betydde også at jeg hadde kommet meg vel over Svenskegrensa! Jeg var riktignok ikke tollklarert, men pytt pytt...

Selv om jeg kunne nå solsida i dalen valgte jeg å fortsette å drifte i denne første bobla. Jeg søkte riktignok litt medvinds og fant at den bare ble sterkere og sterkere! For en ufattelig digg følelse! Og etter en liten stund lå jeg endelig igjen etablert i skybas! (På sklistrekket hit hadde jeg  meldt i fra til SA at jeg sannsynligvis måtte lande innpå her. Han hadde derimot funnet god-bobbla og lå å cruisa i skybas. SA trodde derfor at jeg hadde landa her og ble litt overraska da jeg ringte noen timer seinere...)

Her var det ikke mange hus eller veier...
Mellom Højnes og Klappen (med tøddel a)
Foto: Eirik Johansen

Nå var det bare å legge seg medvinds igjen mot neste sky, kom inn høyt her og tok den høyden jeg kunne før jeg stakk videre. Det var først nå jeg oppdaga hvor forbanna øde det var her... Ikke ett hus å se og alle veiene var igjensnødd.

Jeg fikk øye på en ny sky som bygga over en liten kolle langt inne på platået, det var bare å sette kursen dit. Her fikla jeg opp skistaven min med kamera på for å filme litt og jeg må innrømme at det var overraskende mye snø her inne! Hele skogsplatået var dekka av snø, eneste bare flekkene var på de få veiene som lå i solsida! Begynte nå å tenke litt på hvor dyp denne snøen kunne være.

Etter mye grubling og filming nådde jeg fram til kollen med skya over, jeg lå nå på ca 1500m og eneste jeg fant var små driftere. De neste 20km skulle bli definert av drifting på null. Heldigvis har jeg lårt meg "aldri forlat ett løft" og det var nok dette som berga meg over denne øde skogen! Jeg lå rett og slett å drifta i varierende småløft helt til jeg så at jeg kunne skli over i neste dal!

Endelig over i en bebygd dal igjen! Rett foran meg hadde jeg ett lite skianlegg som heter Klappen (med tøddler over a'en...) som ligger i solsida av dalen (dumme svensker) og satte kursen rett dit. Jeg fant noe småløft her, men hadde nok blitt litt psyka ut etter all driftinga i forkant, samt det faktum at jeg trolig hadde brukt 1-2 dager på å gå meg ut derfra hvis jeg landa (hadde idiotisk nok heller ikke med mat). Løftene her drifta rart nordover og var ganske turbulent i tillegg. Jeg vurderte nå alvorlig å lande her etter 85km!  Begynte å skli ut mot noen fine jorder og var nesten framme da jeg så en falk under meg som begynte å skru! Sklei de få meterne bort til falken, og jada! Der satt den!! Det banka godt til værs! Varioen peaka på i overkant av 6m/s!

Jeg så nå også at det gikk en traffikert vei innover dette platået, noe som gjorde valget veldig enkelt da jeg tok skybas. Videre innover!!!

Midt mellom Klappen (med tøddel a) og Ælvdal (også med tøddel a...)
Foto: Eirik Johansen

Det ble ett nytt langt sklistrekke med litt filming og surring før jeg begynte å komme lavt. Dermed var det bare å begynne drifte-nullskruing igjen. Jeg så meg ut flere myrer og hogstfelter jeg kunne lande på, men bare drifta lavt over dem. Etterhvert kom jeg til en feit høyspentgate, drifta over denne og vurderte landing i ett sandtak rett bak, men jaggu begynte det ikke å pipe ordentlig! Jeg var nå 2-300m over terrenget, så her gjaldt det å konse! Løftet ble gradvis større og litt sterkere. Det tok sin tid, men igjen hadde jeg klart å etablere god arbeidshøyde (ca 2000m) Ikke helt skybas, men close enough!

Enda litt mer fikling med kamera på sklistrekket. Ukonsentrer banker jeg inn i nok ett løft! Får stua vekk kameraet i en fei og starter å skru! Denne tar meg opp til skybas igjen! Johoo!!! Vurderte igjen landing i Ælvdalen (som også skrives med tøddel a...) Men 150km frista for mye.

Sklei over ei lita bygd som heter Blyberg, som lå oppe på toppen av åsen. Jeg fortsatte videre innover til en kolle inne på skauen og etter litt søking her fant jeg ei ny kraftig bobble. Denne ble jeg ikke med helt opp, bare nok til å skli ned til neste bygd hvor jeg hadde tenkt til å lande (lite mat på mårran og null i lufta er en dårlig kombo for langflyving).

Over bygda løfta det greit og jeg bestemte meg derfor til å skli over til Orsa og lande der.
Hele veien bort løfta det smått og over jodrene nord for Orsa måtte jeg faktisk stupe meg ned for å komme til bakken! Videre innover var det bare skog og dårlige landinger, neste gode landing lå 20-30km lengre inn!

Happydude! Foto: Eirik Johansen

Det ble med landing her på det største og fineste jordet jeg fant, helt smør lengre ned, laminært som bare det! Perfekt avslutning på en lang og slitsom tur! Jeg måtte ringe på til huset jeg landa ved for å hvite hvor jeg egentlig var og fikk vite at jeg nå var i Hansjø (med tøddler over ø'en, selvsakt ...)

Så var det bare å kontakte SA og si hvor jeg var. SA som trodde jeg hadde landa etter 50km ble selvsakt ganske overraska, men etter noen timer kom de å plukka meg opp og kjørte meg tilbake!

Tusen takk til Tove som stilte som hentebilsjåfør og bakkemannskap denne dagen, Uten deg hadde det blitt veldig vanskelig å gjennomføre denne turen!
Også en stor takk til Stein-Are som tok meg med hit og ikke minst for at han faktisk har lagt til rette for denne starten!
Tusen takk!

Termikken er på plass!!

Jada, jeg er litt treig denne gangen, men endelig har jeg også fått konstatert at termikken er her allerede, jeg også!!

Jeg ble med Marius Teie til Drammen og Solbergåsen på mandag. Vi møtte Thomas Kristiansen på landing og rusla sammen opp til start. Allerede på tur opp kjente vi at vinden stod riktig inn, til og med inne i skauen!!!

Oppe på start stod det jamt inn med 2-3m/s, i utgangspunktet litt lite til å henge, men dette var termisk!

Vi fikk litt ekstra høyde i de små, svake bobblene som slapp, men stort sett var det å ligge å piple opp med det lille av varmluft som seig opp sida. Veldig snille forhold, men merket at det dro på sånn smått så fort sola kikka fram!

Vi lå der å koste oss på henget i overkant av en time før Marius og Thomas begynte å bli kalde, jeg var riktignok god å varm i posen, men ble med på en topplanding sammen med Marius. Thomas satte snuta mot hovedlanding.

I tilnærmet null-vind virker det fint å topplande her, men tror ikke jeg ville prøvd meg på noe sånt som dette hvis det ikke var like vindstille og så snilt som i dag.

Det ble en kort pause sammen med Marius hvor vi benyttet tiden til å kikke på Elling som skrapa rett foran start. Virkelig flott å se på flyving også!

Thomas svippa meg opp til antenna etter tur 2. Tusen takk!
Og tusen takk til Marius som dro meg med ut, jeg var ikke helt overbevist for å si det sånn...
Takk for en flott dag!

Topplandings video

Para-motor?

Ja, dette lurte jeg fælt på også. På fri-flyger sida så skreik det ett rungende: NEI!! Mens på den nyskjerrige sida var det ett litt interresert: Tja, hvorfor ikke?

Jeg valgte å høre på det litt vage "tja, hvorfor ikke?" og det endte med at jeg tok PPG-lisensen min nå i høst, med god instruksjon fra Ronny Helgesen og Fred-Arne Fredriksen. Det har jeg ikke angret på!

Bakgrunnsmotivasjonen min til å ta PPG-lisens var en tur jeg har tenkt på noen år. En tur som jeg vil se på som umulig å gjennomføre bare ved hjelp av termikk. Jeg ville fly over der jeg har vokst opp, ett bittelite sted som heter Auli og i bunn og grunn bare er en liten topp omringet av kornåkere. Og ja, selvfølgelig Gardermoen TMA, som ligger å trykker bare 762moh. Dvs ca 650m over toppen og 750m over terrenget rundt. Ikke akkurat god arbeidshøyde. Og ja, selvfølgelig ingenting som er startbart innen 50km...

I første omgang så tenkte jeg nok at så fort jeg hadde fått gjennomført denne turen ville jeg bare legge para-motoren på hylla for godt.

Seint på kvelden 1. desember bestemte jeg meg plutselig for å prøve å fly oppgaven jeg hadde satt meg, en tur fra Oppaker og 19km sørover til Aulifeltet og forhåpentligvis tilbake igjen.
Jeg stod opp tidlig på morgenen (ja, jeg fikk det til), ringte Lasse Store og lurte på om han ville være med og det ville han selvsakt. Da var det bare å ringe Paul og spørre om lov til å fly fra Oppaker, det fikk vi også.
Lasse ble veldig forsinka på jobben, så det endte med at jeg reiste bort alene.

Kom fram på start ca kl 1230, fyllte full tank, rigga opp motoren, la ut vingen og starta å varmkjøre. Kl 1400 var jeg endelig startklar. Da hadde heldigvis også Paul kommet hjem for å fly. Etter litt start-tips fra Paul kom jeg meg fint i lufta (tusen takk for hjelpen Paul! Tipset du gav meg har gjort startene mine betraktelig bedre!).

Jeg satte nesa mot Årnes og fulgte jernbanen videre sørover. Passerte Haga med god høyde, det var gøy å se fotballbanen og ski-traseen fra lufta, steder jeg har tilbrakt uendelig mange treningstimer opp gjennom oppveksten.

Plutselig var jeg bare ett sklistrekke unna Aulifeltet! Ga litt gass og kom inn i ca høyde med toppen rett forran ny-feltet. Her fløy jeg rett over barne-skolen, bare satt der å kikka og kosa meg. så kom jeg meg inn på sør.vest sida og gamle-feltet. Jeg ga litt gass her for å få litt høyde. Fikk øye på huset i Seljeveien, der jeg har vokst opp, og der var det mye som var forandra. Litt vemodig å se at den fine hagen hadde blitt røska opp til fordel for en diger veranda... Men allikevel koselig å se huset fra lufta. Deretter stakk jeg innover skogen jeg har hatt som ett andre hjem, jeg fløy over de velkjente hogstflatene og innover grusveien mot Blaker før jeg snudde og fløy tilbake over Svarstad-tjernet, eller bare Tjernet.

La merke til at vinden plutselig snudde 180 grader i det jeg la meg inn over feltet så hadde ikke all verdens med tid til å josse rundt og etter sightseeinga vendte jeg nesa tilbake igjen mot Oppaker.

Valgte å fly den såkalte Øvre-veien på turen tilbake. Sola var nå i ferd med å gå ned under horisonten, så jeg hadde litt dårlig tid, men heldigvis hadde jeg god medvind! La meg ca150m over bakken og dundra medvinds over Haga. Fulgte Øvre-veien, som jeg før hadde som rulle-ski treningsfelt. Turen gikk fort fram til Fjellfoten, men her stoppa det nesten opp. Rare vindforhold her, mistenkte det skyltes en front som var meldt på tur inn ila kvelden.

Jeg kom meg omsider fram til Årnes og det begynte nå å bli ganske mørkt. Gatelysene var akkurat blitt tent og jeg vurderte landing her en kort stund før jeg merket at jeg igjen hadde medvind mot Oppaker.

Jeg kunne  ha flydd ca 10min til i det jeg kom fram til Oppaker og landingsjordet.
Her hadde vinden snudd, så det ble en medvindslanding, men jeg klarte å holde meg på beina.
Jeg ble tatt godt i mot av Paul og en til på landinga.
Det hadde vært ganske kaldt i lufta denne dagen, så begge beina var nesten døde, hadde heldig vis klart å sparke de litt i gang rett før landing, men høyrehånda (gass-hånda) var helt borte. Jeg klarte fint å stoppe motoren før landing, men den neste halvtimen etter landinga var hånda så og si ubrukelig. Paul og kameraten hjalp meg med å rigge ned motoren og pakke sammen vingen. Tusen takk gutta!

Deretter tok vi oss en liten tur inn i garagen til Paul, hvor den egen-konstruerte og nye triken hans sto.

Tracklogg fra turen til Aulifeltet







Som friflyver har jeg vært litt skeptisk til dette med å fly med denne digre karlson-på-taket-vifta på ryggen, men det er viktig å poengtere at dette og friflyging ikke er helt sammenlignbart, men det å kombinere disse to tror jeg virkelig gir den ultimate fly-opplevelsen!

Motoren gir ikke den store "mestringsfølelsen" i lufta, men den gir deg tid til å virkelig nyte turen og utsikten! Og i tillegg så åpner den opp helt nye områder, f.eks. Aulifeltet! :-)

Fly Hallingskarvet sa du? I NOVEMBER?!?!

Jah, det skulle vi visst nok prøve på...
Stein-Are fiksa overnatting til oss på Geilo, og så bar det oppover!

Ola slang seg på i siste liten, han skulle få seg en flott bomtur :)

Ola koser seg i vinden.
Foto: Eirik Johansen

Stein-Are i telefonen på toppen.
 Foto: Eirik Johansen

Det blåste godt der oppe ja.
Foto: Eirik Johansen

Det blåste på toppen. Foto: Stein-Are Skogeng

Torsdag 10/11-11: Fire, noen vil si i overkant, optimistiske karer (idioter?) ankommer Geilo "tidlig" på mårran etter en lang kjøretur. Etter en rask pitt-stop for å laste inn unødvendig utstyr i hytta bar det opp til skarvet, som forøvrig lå bada i... ehm, ja... tåke...
Heldig vis klarte vi snart å skimte noe blått over hodene våre, tåka var i ferd med å forsvinne! Sekkene ble hivi på ryggen og vi tok beina fatt, her skulle det flys!!

På starten var vi litt usikkre på om det ville henge, det var bare ett lett trekk inn nede hvor vi parkerte bilen, men det økte på etterhvert som vi kom videre oppover. Litt over halvvegs sto det fint inn med 4 m/s, om enn litt skrått, optimismen var absolutt tilstede!

Nyter utsikta? Foto: Ola Ulvedal

I det vi runna den øvre kanten før steinura starter økte det på kraftig, men vi fortsatte å rusle.

Etterhvert ankom vi starten og kunne konstantere at vinden kom 90 grader skrått på starten, og med den nette styrke av 10 m/s. Etter en rask rådslagning bestemte vi oss for å tusle opp til toppen av skarvet mens vi ventet på at det skulle løye.

Fjols til fjells?
Foto: Eirik Johansen

Det ble en flott tur opp til toppen, men etterhvert som vi kom høyere forstod vi vel at det ikke ble noe flying på oss i dag. Oppe på toppen stod det skrått inn med 15 m/s og i følge en måler på en topp ved skiheisen var det peaker på 20m/s, noe jeg ikke tviler ett sekund på!

Vi hadde litt sightseeing får vi tassa ned igjen. Heldigvis lå det igjen en del snøfonner på nordsida som jeg og Ola brukte til å ake ned på, morro :P

Vi ble sittende en liten stund rett over tåka å kikke på at tåka seig opp og ned å til tider slukte oss før den seig ned igjen.

Ola sklir.
Foto: Eirik Johansen

Ola sklir.
Foto: Eirik Johansen

Ola sklir.
Foto: Eirik Johansen

Ola sklir.
Foto: Eirik Johansen

Ola sklir.
Foto: Eirik Johansen

Ola peker mot der vi sklei.
Foto: Eirik Johansen

Skli-renner.
Foto: Eirik Johansen

Fredag 11/11-11: Ola måtte hjem for å jobbe litt, men jeg, Stein-Are og Arne ble igjen for å gjøre ett nytt forsøk på flyving. I dag kunne vi faktis se ting på tur opp til Hallingskarvet! Tåka var endelig borte på fjellet, men lå igjen som en tjukk graut nede i Hallingdalen.

Jeg og Stein-Are henger på Hallingskarvet.
Foto: Lennart Artmann

Nede ved bilen var det nesten helt stille, bare så vidt man kunne kjenne ett lett trekk, men vi tassa da opp. Jeg og Stein-Are hadde jo strengt tatt lagt igjen sekkene oppe i lia!

Vel oppe på starten sto det inn med 3 m/s og ca 45 grader fra høyre, jeg og Stein-Are tassa derfor opp i renna over start for å se om vi kunne henge der. Oppe på toppen av renna sto det bra inn, kanskje litt for bra.
Stein-Are prøvde seg litt, men vingen slang bare rundet som ett ukontrollerbart slips. Noen røkne/slitte liner seinere konstaterte vi at 10 m/s kanskje var vel i overkant mye og tassa slukøra 50m lenger ned, hvor det var betraktelig mye mindre vind. Stein-Are tok av fra en knøttliten snøflekk i steinura og det tikka umiddelbart opp etter takeoff. Jeg spente meg inn på en større snøflekk og bar vingen litt opp i sida. Måtte legge vingen på en stein for at den ikke skulle skli ned. Flott baklengs og opp bar det.

Tåka duppa opp og ned.
Foto: Eirik Johansen

Vel i lufta var det mye vind. Jeg prøvde nesten umiddelbart å fly videre til hoved-hanget, som er mer vest vendt, men ble stoppa av vinden. Jeg klarte rett og slett ikke penetrere forbi starten vår!
Vi lå nå der å lekte en halvtime før Stein-Are syntes det var nok, da ble jeg like greit med ned.



Men vi fikk oss da i det minste en fin hang-tur :) Og Hallingskarvet er deffinitivt en plass jeg skal tilbake til litt tidligere på høsten neste år. Flott sted å fly :P

Nova Pilots Team-møte 2011

Det ble ikke spesielt mye distanse i Fiss, men man fikk prøvd litt vinger i forskjellige størrelser!

Hva faen er det jeg har dratt med meg nå?!
Den er jo KNØTT-liten!!
IBEX 15m2.
Foto: Guro S. Bjerk

Det mest imponerende var å prøve en Mentor 2 XS. I Spania hadde jeg prøvd Klaus sin M(?) Mentor 2 og nå fikk jeg altså prøve en XS. Jeg ble ovverraska over at jeg faktisk klarte å holde følge med alle de andre jeg skrudde med til tross for de marginale forholdene vi hadde! Jeg må vel bare konkludere med at Mentoren klatrer godt, selv med høy vingebelastning!

Nova Pilots Team på starten i Fiss. Foto: Till Gottbrath

Første flydagen (lørdag) fikk jeg også testa en IBEX 15m2! Vanvittig artig vinge å fly og pokker så liten!!!
Husker at jeg pakka den ut på starten og bare ble stående å se på den mens jeg stussa fælt på hva jeg egentlig hadde dratt med opp... Den er ikke mye til å henge med, men utrolig dynamisk med så høy vingebelastning, så det var kjempe artig å leke litt med den.

Fornøyd pilot på landing i Fiss. Foto: Guro S. Bjerk

På lørdag kvelden var vi så heldige å få ett X-Alps foredrag fra Max og Steve, som begge deltok i årets konkurranse. Det er imponerende å høre hvor mye jobb de legger ned i forberedelsene, selve gjennomføringa er "ingenting" i forhold! Max hadde for eksempel flydd mesteparten av ruta med ett mikrofly i forkant!

Factor 2, førsteinntrykk

Nå har det gått 2 måneder siden en grønn Factor 2 dukket opp hos Termikk&Rotor i Dronningensgate, og siden da har jeg fått testet den litt.

Her hjemme i Norge fikk jeg meg noen turer på Solfjellstua og Brandbukampen i termikk, samt en fin liten hangtur på Eggekollen. Ellers har jeg også fått testet den i litt leken spansk luft. Alt i alt ca 5 timer, tror jeg.

Fra Fregnsgropa. Andre turen med skjermen.
På vei inn for landing. Foto: Stein-Are Skogeng

Førsteinntrykket er at den er ganske lik den gammle Factoren, men fortsatt hakket bedre på allt.
Skruing: Jeg har ikke helt klart å bestemme meg enda om jeg synes den skrur større eller like trangt som den gammle Factoren, her trengs rett og slett mer termikk-testing! Det jeg er ganske sikker på er at den klatrer litt bedre enn den gammle. Jeg har desverre ikke fått dobbeltsjekka dette med andre Factorer, men det er i allefall førsteinntrykket.
Glidetall: Igjen, ingen revolusjon, men det var vel heller ikke ventet. Det eneste jeg kan annta er at den glir litt bedre enn den gammle. Men igjen, dette blir gjetting. Her trengs det litt distanseturer.
Handling: Her føler jeg at mye er veldig likt, den samme lekene feelingen er der. Nova har heldigvis klart å beholde den gode handlinga på den nye Factoren også! Den største forkjellen her er mer fysiske endringer som er blitt gjort. Skjermtrykket er ca 100g mer pr. m2 og i bakkant har bremselinene blitt festet til korte bånd som krymper bakkant i skjermen istedefor at de bare er festet direkte til bakkant. Jeg antar at dette er det som får meg til å mene at den nye Factor 2 kanskje reagerer noe raskere på styreinnput enn den gammle.
Ører: Den første Factoren var rett og slett ubehagelig å trekke ører på i termisk luft, dette var ett mål for Nova å forbedre på Factor 2. Jeg tror nok de har klart det, men nå har jeg bare trekt ører en gang i termisk luft med denne vingen, riktignok kjentes den stabil og fin ut da. Samtidig må jeg også innrømme at jeg sjelden eller aldri bruker ører som nedstigningsmetode, rett og slett fordi spiraler er så mye mer effektivt.
Speed: Dette er også noe jeg vil vite mer om etter noen distanseturer, men så langt virker den stabil og fin på speed. Egentlig ganske lik den gammle her også, bare bittelitt raskere (3-5kmt?) Speeden i seg selv er ikke utpreget tung å tråkke, den virker egentlig helt normal synes jeg.

Jeg har akkurat landet på ett jorde rett under
Kolsåstoppen og har fått en flokk kuer som
tilskuere der jeg står å pakker.

Konklusjon
Vingen virker stiv og trygg. Klatreegenskaper, speed og gli er antageligvis litt bedre. Handling virker ganske likt, om enn noe raskere reaksjon grunnet høyere trykk i vingen og nytt system mtp bremselinenes feste i bakkant av skjermen